Her er hovedpersonen med selvstrikket bunad. Min mor sydde vest, sko og lue.
Helgen 11.-13. oktober feiret vi navnet til Iver. Denne gangen slo vi på stortromma og leide Furusethhytta i Fåvang slik at de langveisfarende kunne overnatte på hytta, mens familien vår som bor i Fåvang fikk bo hjemme hos seg selv. Vi valgte å feire i Fåvang både fordi det er noenlunde midt i landet i forhold til hvor gjestene våre er bosatt, samt at veldig mange i min familie bor nettopp her. Det vi ønsket var jo at så mange som mulig kunne komme og med nesten alle inviterte rundt bordet ble det 46 gjester. Veldig stas at samtlige i familien var der, med yngstemann som var dagens midtpunkt og 4 måneder gammel og eldstemann som er oldefar og 86 år gammel.
Tanken med å legge festen til lørdag og tilrettelegge for overnatting var at vi ønsket at alle kunne slappe av uten å måtte stresse med å hive i seg kakene før avreise på søndag, som det ofte kan bli i slike lag. Og siden vi har familie spredt over hele landet fra vest til øst er det jo hyggelig å ha litt mer tid sammen når vi samles. Det er jo alltid så hyggelig!
Jeg hadde planlagt maten til festen i god tid og hadde laget både elgkarbonader, kjøttboller, forskjellige brød og rundstykker, og dressinger og sauser på forhånd. Dette ble møysommelig fraktet fra Oslo omsluttet av nyinnkjøpte kjøleelementer. Bunaden og noe av kjøkkenutstyret måtte ta til takke med plass i skiboksen. Spekemat kjøpte vi i Sverige da vi var på golftur helgen før og eggerøre, laks, noen av kakene og multekrem var outsourcet til mor, søster, tantebarn, tante og svigermor.
Mange av gjestene kom på fredag og da serverte vi Potetsuppe. Kjelen sto på kjøkkenet og gjestene kunne spise etterhvert som de innlosjerte seg. Jeg tror de fleste, inkludert oss selv, setter pris på en slik uhøytidelig og avslappet setting. Der var det bare å ta på seg tøflene og kosebuksa, fylle i vinglasset og slappe av.
Selv om det var veldig hyggelig at så mange kom, må jeg innrømme at det var et tidspunkt på lørdags formiddag hvor jeg jobbet på kjøkkenet med mildt sagt høye skuldre og var redd jeg ikke hadde beregnet nok mat til alle sammen. Dette rettet seg etter en mayday-call til min kjære mor hvor hun beroliget meg med at dette helt sikkert gikk bra og at det tross alt var mange kaker også. På dette tidspunktet var jeg glad gjestene koste seg på tur i det fine været.
Bord ble pyntet, mat ble dandert og lys ble tent. Så var det på med finstasen. Jeg hadde strikket bunad til Iver som jeg gledet meg veldig til han skulle ha på og mamma hadde hjulpet med med å sy vest, sko og lue til ham. Mali hadde gledet seg til å ta på ny bunad og jeg selv synes også det er veldig stas å pynte seg med bunad innimellom. Kl. 14 satt ønsket Lars-Erik velkommen og gjestene forsynte seg. De 13 barna var etterhvert samlet på ungdomsbordet og både store og små koste seg. Etter en pause ble kakene servert. Inntrykket var at det ble nok mat og mer enn nok kaker, og både gjestene og vertskapet ble fornøyde.
På vei hjem til Oslo på søndag var vi både slitne og veldig glad for å ha en vel overstått navnefest. Det er jo alltid så hyggelig å stelle i stand slike sammenkomster, men jammen er det slitsomt også. Uken som fulgte brukte jeg på minst mulig matlaging og mest mulig trilleturer og cafèbesøk med andre mammaer som nyter permisjonens friske høstdager:)
God høst til dere alle sammen!
